Det kreves mye for å skape et godt bilde

Dette blir et innlegg fra fotografens perspektiv. For det er sjeldent vi bare kan ta oss råd til å være fotografer, vi må også være selgere, kommunikatører, influencere, nettverksbyggere og strateger. Det kloke er å benytte hver anledning til å være selgende, til å snakke om fantastiske kunder, fantastiske samarbeid og flotte omgivelser.

Men i den historiefortellingen så blir det sjelden en naturlig plass til å fremsnakke fotografene, eller vise prosessene som er rundt fotograferingen. De naturlige konsekvensen av at fotografene sjeldnere inviterer publikum inn i kulissene er jo at det blir en stor forskjell i mellom hva publikum tror en fotografering innebærer, og hva de som jobber i og rundt faget vet det innebærer. Å ta et bilde er et mikroskopisk øyeblikk midt i en lang prosess, som er et resultat av grundige forberedelser, og det er enda mye jobb som gjenstår fra fotografen trykker på utløseren, til man står igjen med et ferdig bilde.

Noen ganger er det mange som er delaktig i prosessen for å skape et godt bilde. Det kan være et stort team som utformer en ide. Det kan være stylister som ordner med klær, det kan være frisører som ordner hår, man kan ha egne folk til å finne locations, man har assistenter som hjelper til med rekvisita, byrå som skriver briefer og modeller som formidler uttrykket. Men veldig ofte er nesten alle disse rollene en og samme person - fotografen.

I høst fikk jeg oppdraget med å fotografere ny portofolio for vinner av Eurovision Young Musicians of the year, Leonhard Baumgartner. Oppdragsgiver er Nordland Musikkfestuke, som jeg har hatt et utrolig fint samarbeide med i rundt 10 år, som har en historikk på å gi kunstneren/fotografen tillit til å skape noe unikt, uten rigide kommersielle føringer. Den tilliten har skapt mange sterke og særegne bilder, og det var noe jeg kunne ta med meg inn i prosjektet hvor vi skulle gjøre den visuelle reisen fra vidunderbarn til en av historiens markante musikere.

I dette prosjektet har jeg som vanlig gjort notater underveis på hva jeg har gjort, og tiden jeg har brukt på det, men jeg syntes dette prosjektet egner seg spesielt godt til å beskrive om prosessen bak. For om man ikke reflekterer rundt det at det faktisk er en prosess rundt det å ta et bilde, så kan man snuble til å tenke at det var bare et knips med kameraet.

En forutsetning for å forstå at det ligger en prosess bak, og hvorfor det ligger en prosess bak, det er å forstå at det foregår en utvikling av kvalitetsforståelsen når man driver med et fag over tid. Når man er tidlig i den faglige utviklingen, så blir man enklere fornøyd, fordi man ikke klarer å identifisere alle de detaljene som ville løftet bildene til et høyere nivå. For å få utvikling så må man absorbere et nivå, så identifiserer man detaljer som må løftes, så må man absorbere neste nivå igjen. Det kan for eksempel være komposisjon, det kan være lyssetting, det kan være retusjering, det kan være bruk av rekvisitter, det kan være modellens uttrykk, det kan være fargevalg, listen har egentlig ingen ende. Slik går prosessen, livet igjennom og etterhvert blir man bedre.

Så den største og viktigste faktoren for å lage bilder på et høyest mulig nivå er å vite hva som må til for å skape et bilde med høy kvalitet, ha kunnskapen til å gjennomføre det og til sist være modig og god nok til å sørge for å skaffe seg gode nok arbeidsbetingelser for å kunne skape det. Det handler for eksempel tid til å gjøre en grundig prosess eller budsjett for å kunne bruke den tiden eller skape de rammene som kreves for å få det resultatet man ønsker. Eksempel på det kan være å dra til de riktige omgivelsene, få tak i de gode rekvisittene, ha gode nok stylister. Og det er forklaringen på hvorfor det å konsistent skape gode bilder koster penger, fordi man bruker tid på den prosessen som gjør deg uavhengig av flaks, tilfeldigheter og blinkskudd.

Planlegging og forberedelser - 7,5 timer

I dette prosjektet med Leonhard Baumgartner så startet prosessen med en telefon i fra Fredric Persson i Nordland Musikkfestuke, hvor han fortalte om hvem som skulle fotograferes, og litt hvem Leonhard er. Jeg skal skape en portofolio som skal fortelle hele verden hvem Leonhard Baumgartner er, og for å kunne fortelle den historien, så må jeg bruke tid på å forstå hvem han er. Det innebærer å lese meg opp på personen, høre på musikken og om å forstå konteksten i sjangeren. Jeg må vite hvor mange timer som ligger bak å nå et så høyt nivå. for å kunne formidle det. Forsøker jeg å formidle noe jeg ikke forstår, så blir det fort avslørt av det publikumet som vi skal nå.

Neste skritt er et kreativt møte i regi av Nordland Musikkfestuke, her er jeg som fotograf, men det består også av et større team som jobber med markedsføring, musikk og ledelse, og selvfølgelig artisten selv. Når vi går inn i dette møtet så forstår vi alle Leonhard på hver vår måte, så nå skal vi finne en felles oppfatning om hvordan vi skal vise frem Leonhard til verden. Vi kaster ut forskjellige ideer, det vises video av hvordan andre unge klassiske musikere har valgt å promotere seg og vi jobber med å finne Leonhards unike uttrykk som kan vise noe nytt.

Prosessen er veldig god her, selv med ulike innspill, så drar alle i samme retning, og når vi prater sammen i dette møtet, så er det som prosessen med å redusere en saus, man koker ned til smaken sitter perfekt. Resultatet er at de to viktige tingene her er at Leonhard Baumgartner ikke bare er en ekstrem talentfull musiker, han er også en ung mann. Han er den klassiske musikkens svar på Magnus Carlsen.

Nå vet vi hva vi ønsker å si, men ikke hvordan vi skal si det, og først nå begynner den visuelle planleggingen. På dette tidspunktet så legges prosjektet i stor grad i mine hender som fotograf, og prosessen er egentlig å lukke øynene og tenke på ideer. Jeg har fått mye input, jeg har fått et emne, nå skal jeg forme det emnet til noe som er visuelt tiltalende, stilig, klassisk og unikt for Leonhard Baumgartner. Han har reist til Norge fra Østerrike, og vi må løse dette før han reiser hjem igjen, så vi har bare noen få dager på oss. Vi ønsker å plassere Leonhard i omgivelser som passer klær, personlighet og hans musikalske uttrykk, og været spiller ikke på lag med oss. Fra første kontakt til opptak (fotografering), så går det 4 dager. En ideprosess kan inspireres, men den kan ikke tvinges frem, man kan ikke ta i eller anstrenge seg for at den skal komme raskere. Tvert i mot, de gode ideene kommer nesten alltid når det blir helt stille, når roen har senket seg. Derfor er det ofte slik at når man først har funnet en ide man føler seg veldig tilfreds med, så slipper man skuldrene ned - og da kommer veldig ofte en enda bedre ide.

Men en god prosess i forkant, en god idemyldring på møtet, tillit fra kunden og 15 år med erfaring gjør at jeg klarer å lande mange gode ideer på kort tid. Det hjelper også godt på at jeg har mange turer bak meg for å sjekke nye lokasjoner, så jeg har en knipe potensielle lokasjoner klar ganske raskt. Men det er noe man har lært etter mange år som fotograf, sist du var der så var det en perfekt location, mens nå kan det plutselig stå en gravemaskin der og lager tomt til en hytte. Så derfor må man ut å se over alle lokasjoner tett opptil fotograferingen. Jeg tar med kameraet, jeg tar prøvebilder for å finne riktig utsnitt, jeg visualiserer hvor personen skal stå og hvordan uttrykk jeg ønsker. Jeg forsøker alltid å gjøre dette på samme tidspunkt som selve fotograferingen så jeg kan se hvordan er lyset, hvor høyt står sola - og i dette tilfellet ta tiden på hvor land tid det tar å gå til de ulike lokasjonene for å lage et tidsskjema for fotograferingen. Modeller blir slitne av en lang dag med opptak, så det er viktig å gjøre opptakene så effektivt som mulig, for at modellen ikke skal få en nedadgående kurve på holdning og uttrykk.

Siste del av forberedelsene er en særdeles viktig del, klær! Vi skal underbygge et uttrykk av en sharp dressed man, det skal ikke være en violin med et menneske som tilbehør, det skal være en markant personlighet som tilfeldigvis også er klassisk musikks wonderboy, og han spiller violin. Jeg forstår meg gjennomsnittlig greit på klær, men jeg er ingen moteekspert og jeg er ingen stylist. Det er viktig å forstå sine begrensninger også. O. Johanson har drevet med klær siden 1871, de arrangerer ofte lytting av live klassisk musikk i butikken, så de både forstår musikksjangeren og mote. Jeg skal ærlig innrømme, jeg var redd butikken kanskje var litt gubbete for en på 18 år, men det var heldigvis bare mine fordommer. Jeg forklarer O. Johanson hva jeg ville, hvor vi skal være, at jeg vil det skal være sharp, at klærne må stikke seg ut, og at et uttrykk på foto må være litt overdrevet for å stå frem på på et bilde. O. Johanson overbeviser med planleggingen av flere antrekk og hvordan de kan mikses og matches, og jeg syntes det beskriver litt at de traff veldig godt når Leonhard ender opp med å reise hjem med flere av plaggene fra fotograferingen. Klær og styling er viktig, og her fortjener O. Johanson skryt, de var med å hevet det visuelle uttrykket betraktelig gjennom sin forståelse og styling. Alt hva man viser på bildet har noe å si, det er en av tingene man lærer seg å være bevisst på etterhvert som man får faglig utvikling.

Fotografering - 7,75 timer (Over to dager)

For fotograferingen så må vi i all hovedsak forholde oss til et intensiv konsertprogram for Leonhard, vi må forholde oss til øvingstidene hans, vi må forholde oss til andre oppgaver han har for festivalen, vi må forholde oss til været og vi må forholde oss til lyset. I disse dagene så regner og blåser det mye, og et element her er at violinen til Leonhard koster 60 millioner kroner, og klassiske instrumenter er ekstremt følsomme for fukt. Ofte er de eldste instrumentene veldig gamle og har fått lyden sin fra hvordan treverket har tørket og satt seg, så her må vi ta virkelig store hensyn. Heldigvis har Fredric Persson ved Nordland Musikkfestuke skaffet til veie to skrapinstrumenter som vi kan bruke ved behov i våte omgivelser, men så klart ønsker man å vise frem fremfor å pakke bort et instrument til 60 millioner kroner.

Det viktigste for en fotograf er lyset. Gi meg heller et billig kamera fra 1960 enn en fotografering med dårlig lys! Lyset tegner bildet for kameraet, så dårlig lys er en utrolig dårlig start. Derfor har vi også lys å ta hensyn til, og vi har et lite vindu på ettermiddagen med lettskyet vær som gir de tegningene jeg ønsker for disse bildene, og med den tidsplanen jeg har lagt, så får vi det lave lyset jeg ønsker etterhvert, før vi avslutter fotografering i dunkelt og mykt kveldslys.

Vi kjører 30 minutter til første location. Lyset bryter igjennom skyene og treffer omgivelsene akkurat som jeg ønsket. Jeg varierer mellom å sette lys som oppletting på modellen, som hovedys på modellen og som skygge/oppletting på modellen. På sistnevnte så plasserer jeg lyset i mellom modellen og solen og sørger for at fargetemperatur og styrke matcher solen. Da får man en solskjerming foran modellen som gjør at han kan åpne øynene skikkelig ute i solen, men blitsen fyller inn i skyggene akkurat i det jeg fotograferer. Man får en naturlig look ute i solen, men med mye bedre uttrykk på modellen. Alternativet ville vært en modell med grimaser og veldig smale øyne som følge av solen.

På dette opptaket så jobber jeg kun med ett lys. Det finns gode grunner til å jobbe med flere lys, men det er nok vind i lufta til at lysene på sikres for å ikke velte, og det å jobbe med ett lys gir oss muligheten til å raskt bevege oss rundt på lokasjonen for ulike uttrykk, ulik bakgrunn og ulike utsnitt. Med tiden man har til rådighet så må man finne balansen i mellom antall settinger man ønsker å få gjennomført, og hvor mye tid man bruker på å lyssette de ulike settingene. Her skal vi også variere litt på antrekk underveis, så det er også noe som tar tid. O. Johanson har dampet alle klærne og hengt de i poser, så vi må jobbe på en best mulig måte med klærne, for å unngå at de blir skrukkete og stygge. For øvrig også noe man lærer med erfaring, skrukkete klær som ikke skal være skrukkete, det kan virkelig ødelegge et bilde, og selv om man sjeldent får helt strøkne klær ute på location, må man gjøre det best mulig.

Videre drar vi til location nummer to, det er circa 30 minutter med kjøring og 20 minutter fottur ut i terrenget, samt at vi skal gjennomføre skift og forberedelser. Etter en god time så er vi klare til å fortsette. Hele tiden med Yr-appen åpen for å studerer nedbørskartet. Det er litt som å skulle spille kanonball å se på skjermen, det hagler med nedbør på alle kanter av oss, vi må bare satse på det ikke treffer oss. Jeg har naturligvis med en stor paraply til modellen, og har sørget for å finne en tørr vei inn/ut fra location i forkant, men vi har klær til mange tusen, violin til 60 millioner og ganske mye dyrt fotoutstyr med oss - og for ikke å snakke om at dersom jeg bommer på beregningene av vær, så mister vi den ene muligheten til å gjøre de bildene vi har brukt så mye tid for å legge til rette for.

Men værvinduet holder stand, og vi får alt vi ønsker oss fra opptaket. Jeg varierer litt i mellom å bruke naturlys og blits, uttrykket på disse bildene passer ganske godt med det myke lyset som vi har akkurat nå, så jeg bruker bare blitsen til å lette opp litt skygger når jeg føler det trengs. For øvrig også en ting som kommer med erfaringen, det å se detaljene i hvor man ønsker hvilket lys. For eksempel bør man være veldig bevisste på hvordan øynene blir seende ut, mørke øyne må i så fall være et bevisst valg, noe du ønsker å formidle med det. Etter opptaket er ferdig så har jeg sørget for å ha med litt håndklær og skift som Leonhard kan bytte til, siden han har vært ute i vannet. Husker man på det så holder man modellen mer fornøyd underveis, og man sørger for at klærne holder seg rene lengre, begge er jo elementer kan være av betydning senere i opptakene.

Vi skal videre til tredje opptak for dagen, også her nesten en time med transport i mellom. Enda mørkere skyer har rullet inn over himmelen og stjeler mye av lyset, det begynner å haste med å rekke de siste bildene før det blir for mørkt. Leonhard er veldig motivert og tar instrukser bra, så jeg instruerer han underveis i bilen på tur til neste location.

Start med å ta bildene du vet blir gode, sett alltid tid til å leke på slutten. Det er da den virkelige magien kan oppstå, da kan man prøve noe nytt, da kan man tørre å feile, fordi man har det man trenger i boks. Dette opptaket er en litt crazy ide, jeg merker Leonhard kanskje stusser litt ved det når det går opp for han at han skal ligge i vannet i bar overkropp med violinen. Det er jo virkelig et brudd med klassisk musikk, hvor nesten alle bilder er i sort dress, enten på scene eller på sort bakgrunn. Og det er nettopp det som er tanken bak det, i en sjanger hvor de fleste når et høyt nivå først når de har rukket å øve så mye at det kun er grå hår igjen, så har Leonhard nådd et høyt nivå som 18-åring. Han skiller seg ut, og her tar vi et bilde hvor vi virkelig roper at han skiller seg ut. Ikke kun slike bilder, men også et slikt bilde! Når vi ruller ned til naturbassenget vi skal fotografere i så har temperaturen falt mye, og det nærmer seg 10 grader når vi skal fotografere. Jeg må bare bryte noen lover og få kjørt bilen ned til vannkanten, slik at modellen får varmet seg umiddelbart etter han er ferdig med opptaket, full varme i bilen, full varme i skinnsetene! Det har blitt mer dunkelt enn jeg liker, så jeg må opp på ISO, og jeg må raskt rigge en blits som vi holder over vannet for å få nok lys. Det gir en refleksjon fra blitsen som blir utfordrende i etterarbeidet, det får man løse senere, nå må vi bare forsøke få dagens moneyshot.

Etter redigering

Før redigering

Leonhard hopper ut i det kalde vannet med en av skrapviolinene vi har med oss, dette er definitivt ikke miljøet for en violin til 60 millioner! Jeg skjønner på kroppsspråket til modellen at det er veldig begrenset hvor mange muligheter vi får før han blir for kald, og da får jeg betalt for å ha gitt instruksjoner underveis på kjøreturen. Det gjør at vi kan gå rett i gang med fotograferingen, og bare gjøre nødvendige justeringer underveis. Etter 10 minutter med fotografering ser jeg Leonhard skjelver, og tenker at da må jeg bare få han i bilen. Jeg har måtte pushe lukker en del ned for å få med ambient lys for å lette opp skyggene, det gjør en del bilder uskarpe. Vannet lurer også fokuset litt. Violinen og Leo flyter litt ulikt. Utsnittet er vanskelig fra der jeg står, fordi han glir inn i refleksjonen av en brygge jeg ikke vil ha med, jeg vil kun ha følelsen av det frie vannet rundt han. Blitsen gir også noen skarpe toner i vannet som også ødelegger en del bilder. Av 140 fotograferte bilder så er 3 innafor den kvaliteten jeg søker. Så lenge jeg har ett, så er jeg fornøyd.

Vi har enda to locations igjen vi ønsker å bruke, vi skal bygge en hel portofolio med bilder til varierende bruk, så da er det viktig med forskjellige uttrykk. Men jeg ser at selv om modellen kan gjennomføre mer, så er batteriet forståelig nok tappet nok nå. Vi kan fortsette, men det vil ikke gi bilder av god nok kvalitet, det synes når mennesker er kalde og slitne.

Leonhard skal reise i morgen med et tidlig fly, vi må finne en løsning, for portofolioen trenger den variasjonen de siste bildene vil gi, nemlig bymiljø og sort studio. Jeg vet vi kan løse dette raskt om vi kan bruke Stormen Konserthus, da kan vi raskt flytte oss i mellom sort studio inne og bymiljø ute. Det viser seg at Fredric Persson har nøkkel, men alarmen går ikke av før klokken 07:00, og den kan vi ikke få overstyrt med bare noen timers varsel.

Klokken 06:59 står jeg med handen på dørhåndtaket, 07:00 låser jeg meg inn. Flyet til Leonhard går klokken 09:00, på den tiden skal jeg rigge fullt studio inne på stormen, jeg skal fotografere, vi skal utenfor i bybildet, lyssette modellen og fotografere han der og vi skal få Leonhard på flyplassen tidsnok til å sjekke inn bagasjen. Jeg har sett ut på forhånd hvor jeg skal jobbe utendørs og hvilke utsnitt vi skal ha, jeg må også ta hensyn til morgensolen, og bruke den på en god måte. Jeg har også planlagt poseringer og utsnitt til studio, slik at vi kan jobbe så raskt som mulig begge plasser. Vi skal jo ikke bare knipse bilder, vi skal justere hår og klær, finne riktig posering, godt utsnitt, riktig uttrykk, balansere lyset - det tar tid.

Vi jobber effektiv og Leonhard løper til en ventende bil som akkurat får han med på flyet. Jeg begynner å pakke sammen studioet jeg har rigget i foajeen, og det er da man kjenner at man har vært 100,00% påskrudd i flere døgn for tvinge alle planetene til å stå på linje. For de må stort sett alltid tvinges på plass.

Culling - 1,5 timer

Etter 7,75 timer med fotografering så sitter jeg igjen med 795 rawfiler. Av disse skal man redusere sausen ned til de beste bildene. Ikke de nest beste, de beste bildene. Om man ønsker de beste, så kan man ikke belage seg på AI, fordi det er mye en kunstner/fotograf kan tenke på, som AI ikke tenker på. Ønsket jeg kanskje at fokusen skal sitte på strengene i steden for i øyet? Ønsker jeg en silhuett, og ikke riktig eksponert? Ønsket jeg ikke å ha med ansiktet i bildet? Ønsket jeg et litt annerledes utsnitt?

Til syvende og sist så er veien for å finne de beste bildene å bla igjennom de, en for en. Man skal ikke finne "et OK bilde", man skal finne de beste! Førstesortering. Annensortering. Tredjesortering. Fjerdesortering. Da sitter man igjen med de man skal slippe inn i femtesorteringen, de som skal redigeres.

Og her er det ofte små nyanser som skiller det beste fra det tiende beste bildet. Uttrykket forandrer seg litt. Hodet vris litt, slik at halsen får bedre hud. Øynene er mer åpne. Lyset treffer skjorten på en litt annen måte. Fuglen i bakgrunnen er komponert perfekt, og ikke på tur inn i hodet til modellen. Håret blåser bort fra ansiktet, og ikke i ansiktet. Tilbake til det igjen, det er noe man utvikler å se over tid, med erfaring. Som Leonhard blir bedre på violin for hver eneste øving, så blir fotografene bedre for hver eneste fotografering - så lenge man hele tiden søker etter hva man kan bli bedre på.

Redigering - 19,75 timer

Vi sitter igjen med 11 bilder som skal redigeres. Disse må redigeres for å tåle å vises på storskjerm i Sydney, i Wien eller i London. Dette er ikke redigering for å publisere frimerker på Instagram, skal man levere et profesjonelt håndverk, så kan man ikke sitte å krysse fingrene for at bildene aldri blir vist større enn et postkort. Det skal se bra ut, og det skal se naturlig ut.

Først må en myte avlives: Gode fotografer trenger ikke å redigere bildene sine. Tvert i mot, en fotograf som ikke redigerer bildene sine er ikke en god fotograf, fordi man ikke henter ut potensialet til de bildene man har tatt. Før skjedde det i mørkerommet, nå skjer det i Photoshop, men uansett metode, så må bilder redigeres for at jobben skal fullføres. Også her er det sånn at erfaringen gjør at du ser andre ting etter 1 år, enn etter 10 år. Skygger under øyne var kanskje ikke like problematiske i starten av karrieren, men det er jo summen av en mengde detaljer som utgjør forskjellen på bra og ikke så bra.

På dette prosjektet så brukte jeg 1,8 timer i snitt pr bilde for å redigere, men da må det tas med i beregningen hvordan man jobbet under opptaket for å få til stor variasjon på lite tid. Veldig mye av det som gjøres i redigering kan man gjøre på opptak, og spare tid i etterarbeidet. La oss si at dette i stede var en kampanje for et stort klesmerke, og man skulle ha et høyt kvantum med bilder. Da ville man i stede hatt et team på opptaket. Man ville hatt noen til å sminke bort det som måtte være problematisk i huden. Man ville hatt noen til å konstant holde fokus på håret, slik at frisyren var fikset, og det ikke blåste løshår inn i ansiktet. Man ville hatt noen til å dampe klærne underveis for å fikse alt av skrukker. Man ville hatt noen som konstant gikk med klesrulle over klærne, for å fjerne alt smuss. Man ville hatt assistenter slik at man kunne sette flere lys, for å lette opp skygger, til å sette opp flagg for å skape kontrast, til å rigge en stor sunbounce og veie den ned for å håndtere solen. Man ville kanskje gjort en lokasjon per dag, og hatt med rigg for å kunne se bildene på skjerm underveis, for å korrigere små problemer. Her gjorde jeg fem lokasjoner på under 8 timer, hvor transport og rigging av studio tok ca halve tiden.

Etter redigering

Før redigering

Redigering spiller jo også en viktig rolle i både sluttproduktet og stilen til en fotograf. Skal bildene være kontrastfulle? Skal de være varme? Ser det kanskje litt uproft ut med de turistene i bakgrunnen, eller at lysestolpen er bombet med klistermerker? Målet med en god redigering er jo at bildene bare skal se bra ut, de skal ikke føles redigerte, de skal bare ha en følelse av udefinert kvalitet.

Total tidsbruk for all jobb i dette prosjektet = 36,5 timer

Jeg syntes det er greit en sjelden gang å sette lyset på hvor mye tid og energi som går med for å skape noe med bra kvalitet. Det er jo ikke noe vi fotografer skal gå rundt å mase om, men det er greit å innimellom få en påminner om alt som skjer før og etter en fotografering. Vis disse bildene til noen, spør hvor lang tid tror du det tok å lage disse 11 bildene? Kanskje vil noen si to timer, kanskje noen vil si seks? Hvor mange vil si en hel arbeidsuke? Selv for de som var med på hele opptaket, så vil jo de sitte igjen med en følelse av at det tok 7,75 timer - altså omtrent en femtedel av tiden det faktisk tok.

Kan det gjøres raskere? Klart det. Man kunne droppet ideprossessen. Man kunne droppet å finne locations. Man kunne gått på HM og tatt en hvit vanlig T-skjorte. Man kunne droppet en del av redigeringen. Men ikke uten at kvaliteten faller.

Kvalitet tar tid. Og derfor koster kvalitet penger. Også må hver enkelt selv bestemme hvor mye kvalitet de ønsker, og finne den fotografen som leverer pris og kvalitet som matcher det. Det finns fotografer på alle mulige ferdihetsnivåer der ute. Men å tro at en fotografering til 10.000 kroner gir like gode bilder som fotograferingen til 50.000 kroner - det er like sannsynlig som med det meste annet i samfunnet som selges til 1/5 av prisen.

For øvrig tok det fire timer å skrive denne teksten. Og et par timer med layout og bilder. Ting tar tid.