82 år på riktig (krydder)hylle i livet

I samfunnet rundt oss hører vi veldig mye om hvor deilig det skal bli å komme seg bort fra jobben. Endelig er det helg, endelig er det ferie, endelig er det langhelg, bare noen år igjen til man kan gå av med pensjon - og ikke minst: fyttihelvete hvor tungt det skal bli å komme tilbake på jobb etter ferien. Men for noen har yrkesvalget landet med smørsiden opp. Når man ikke jakter pengene, men i stede jakter lidenskap og glede over det man driver med, så blir i stede jobben en faktor som gjør at man gleder seg ekstra til å stå opp om morgenen.

Rudolf Reiter Edvinsen er født i 1944, og sist uke ble det over 40 timer på jobb som kokk på Skolestua i Lofoten, som han og hans kone har drevet i mange år.

Jeg møtte Rudolf ved en tilfeldighet sommeren 2022. Min samboer Bryllupsfotograf LeneKristine hadde fotografert nok et magisk bryllup på reise i Lofoten, og denne gangen var jeg med for the ride. Vi ble tipset av noen lokale om et serveringssted kalt Skolestua midt i mellom Leknes og Svolvær, dette var en plass hvor de serverte tradisjonsmat med fantastiske smaker til en meget snill pris. Et kjapt søk på nettet gav oss ikke så mye mer informasjon, og vi tenkte nok at her kom vi til å få servert en skikkelig festival-lapskaus. Men her skulle vi virkelig bli positivt overrasket.

Skolestua er så usnobbete som du får det. Midt i en hårnålssving i en bakke på E10, så tar man av ned mot havet, og bare etter noen meter kommer man til grusplassen foran Skolestua. Som navnet indikerer, så var dette tidligere en skole, som nå har blitt omgjort til et serveringssted med mye sjel og mye smak.

Utsikten fra den gruslagte parkeringsplassen utenfor Skolestua vitner klart om at nå befinner man seg i Lofoten. I forgrunnen kan man se vannet Steirapollen og bak der, fjellet Haveren.

Det er ikke mange meterne fra kjøkkeninngangen og ned til kokkens hjem. Måsene er nesten som gårdsdyr å regne her på tunet, disse har kommet tilbake år etter år, og kanskje nyter de også godt av en og annen rest fra maten som blir til overs innimellom? I mellom Skolestua og huset så skjuler trærne E10 som bare går noen meter unna, hvor travle turister haster i mellom Leknes og Svolvær for å dra på dyre og "autentiske" restauranter, lite vitende om hvilken smakfull tradisjonsmat de går glipp av noen meter unna.

Skolestua har den unike miksen med å være både ekslusiv og inkludere på samme tid. Det er nemlig kun på Søndager at Rudolf og Skolestua tar i mot omreisende, og da med bordsettinger som nesten alltid er fullbooket. I ukedagene så leverer de catering og serverer middager for eldre og andre i bygda som ønsker å samles til et måltid. Også på Søndager er det mange kjente fjes som returnerer nok en gang for et tradisjonsmåltid. Man merker det er gjengangere, for Rudolf virker å kjenne nærmest alle. Latteren sitter løst i lokalet, det spørres hvordan det går og det gis varme klapper på skulderen. Rudolf stiller opp som både kokk og vert, gleden er ektefølt, og det ser nesten ut som det gir mer energi enn det tar å være på jobb.

Skolestua serverer buffet med mange forskjellige retter. Denne sommersøndagen ble det servert blant annet laks, ribbe, saltkjøtt og hvalkjøtt, for å nevne noe. Det høres overveldene ut for de fleste av oss, men 82 år gir tung erfaring, og Rudolf har full kontroll på både maten og resten av betjeningen på kjøkkenet.

Mange retter, men Rudolf har full kontroll på dem alle. Mange ville nok tenkt at når man ble 82 år og var på jobb, så hadde man ansiennitet nok til å bare peke og si hva andre skal gjøre. Men mens jeg er på mitt uannonserte besøk for å ta bilder av Rudolf, så er det han som er hovedpersonen inne på kjøkkenet. Ingenting er regissert, ingenting er iscenesatt. Det er en kokk på jobb, intet mer, intet mindre. Og han gjør det ikke fordi han må, men fordi han liker det.

Denne Søndagen kommer de første gjestene litt før klokken 13:00, og de siste sitter enda til bords når de siste bildene tas litt før klokken 19:00. Rudolf sørger hele tiden for at gjestene har et godt utvalg med mat, begynner det å bli lite av noe mat, så brettes ermene opp og en ny forsyning kommer på plass.

En kunde forsyner seg, det serveres stramt, rikelig og usnobbete. Rudolf jobbet hele sitt "normale" yrkesaktige liv i Sjøforsvaret, hvor han har servert mer eller mindre alle forsvarssjefene som har vært i tjeneste de siste tiårene. Kokkegjerningen begynte allerede i tenårene, og har fortsatt ut i åttiårene. Det var først når han pensjonerte seg i fra Sjøforsvaret at han begynte å bygge opp Skolestua til hva den er i dag. Det er imponerende og motiverende å se hva det gjør med noen å havne på riktig hylle i livet, å virkelig elske å det å være på jobb. Når noen kjøper seg leilighet i Spania, så kjøper andre en skole i Lofoten for å lage et serveringssted.

Hva passer vel bedre enn at menyen er skrevet på tavlen på Skolestua? Gjestene er alt fra barnefamilier til godt voksne, og stemningen i rommet er som i et hyggelig selskap i en storfamilie. Folk prater på tvers av bordene, alle nyter maten som smaker som om en bestemor har laget den med kjærlighet. Kombinasjonen av det ekte, det ujålete, de veldig folkelige prisene og en gode smaken. Det er nok en av veldig få gjenlevende plasser som er gjennomført god og genuin. Ingen flott instagramkonto. Ingen store skilt langs veien. Ingen stilige menyer. Bare gode følelser, gode folk og god mat. Og en mann på 82 år som lager den.

Svingdøren i mellom kjøkkenet og serveringslokalet i Skolestua er metaforen på arbeidsdagen til Rudolf. Ut å snakke med folk, inn på kjøkkenet for å kokkelere. Ut å snakke med folk, kontrollerer tilstanden på bufeen - inn på kjøkkenet for å lage mer mat til å legge til på menyen. Kone og ansatte springer i takt med Rudolf igjennom svingdøren, i lokalet som ser ut til å ha vært vitne til tresifret antall sommere. Det er sjarmere, det er uten brede ganger, men det går helt fint.

Sammen med bilder av fiske på Vestresand i 1912 og det som antas å være et klassebilde fra skolen, så henger fagbrevet til Rudolf. Fagbrevet er tatt i 1995, da Rudolf var 50 år gammel. Ville ikke de fleste bare sagt seg fornøyd med å være ansatt i en jobb når de er 50 år gamle? Kanskje er det ikke tilfeldig at en person som ønsker å ta fagbrev 30 år etter enn mange, også står i jobb når han er 82 år gammel?

En ting er hva man sier som menneske, en annen ting er hva man kommuniserer med handlingene sine. Alt for ofte får vi servert store ord og små handlinger. Her kommer kokken å snakker med noen som er kundene hans, kanskje er de også venner eller bekjente. Han står ikke over dem og snakker ned til dem, han går ned i øyehøyde. Og han gjør det med å gå ned på knærne. Det står ledige stoler like ved, men han går ned på knærne for sine kunder. Det er neppe bevisst gjort, men det sier likevel mye om mennesket som gjør det - og enda mer når det ikke er bevisst.

Alle gjestene har fått servering, og etterhvert tyder praten rundt bordene på at de som nå sitter igjen, det må være mennesker som står litt ekstra nære. Noen rester fra middagen deles opp i skåler og sendes med hjem til enkelte av kundene. Kanskje er det til noen som de bare ville glede, kanskje er det neste dags middag eller en kveldssnacks. Det er mulig det betales noe for det, men ikke som jeg kan se.

Og først da setter kokken og de ansatte seg ned sammen for å spise sin middag. De sitter lenge og prater sammen, og igjen ler de og stemningen er god. Jeg måtte spørre om de er i familie? Neida, de bare jobber sammen. Men de kunne lurt meg. Kanskje er det akkurat i disse øyeblikkene at Rudolf smitter neste generasjonen med den samme arbeidsgleden som han selv har? Til slutt låner jeg Rudolf med meg for å ta det portrettet jeg hadde sett for meg når jeg kom tidligere på dagen. Jeg ber han ta med den store skålen sin som han spiste middagen sin i fra. Igjen enkelt og usnobbete, og helt i ånden av en kokk - de har det genet at andre skal ha det beste, men det er ikke så nøye med dem selv. Både han og kona insisterer på at de må få hente en ren og ubrukt skål, det gjør seg bedre på bilder.

Men nei. Den brukte skålen er helt riktig. Sammen med et menneske som har brukt et langt liv til å sørge for at andre får god mat. Litt flekker på skjorta, omrisset av en god kokk og et lunt blikk. Det var akkurat det jeg hadde i tankene når jeg sendte melding for å spørre om jeg kunne få komme innom for å spise middag - og ta noen bilder. Og det hele startet i 2022 når jeg besøkte Skolestua som vanlig gjest. Litt bortgjemt på parkeringsplassen stod det en bobil, og under noen CD-plater i frontruten kunne jeg skimte en "Til salgs" lapp. Jeg var litt i tenkeboksen på bobil i den tiden, så jeg spurte inne på kafeen hvem bilen tilhørte, og fikk til svar "kokken". Det endte opp med at jeg dro tilbake til Lofoten og kjøpe bobilen. Når vi skulle ordne med salget så måtte jeg ha fødselsnummeret hans, og jeg husker jeg fikk hakeslepp når årstallet 1944 kom frem. Dette måtte jo være minst 10 år feil?

Men neida, tallet stemte det. Kanskje er det sånn livet behandler deg når du velger å gjøre det du elsker, slik at jobben blir en plass du egentlig aldri ønsker å forlate? Om han solgte bobilen fordi han følte han var blitt for gammel til bobil-livet? Nei, det var hundene til kona som hadde protestert slik at bilen ble solgt.

Dette er et bildeprosjekt som jeg har gjort bare fordi jeg hadde lyst til det selv. Det er ingen betalende kunde. Jeg tok disse bildene fordi jeg syntes Rudolf Reiter Edvinsen er en levende inspirasjon til hvordan man bør leve livene sine. Vi lever mesteparten av livene våre på jobb. Ikke ta til takke med en jobb hvor du bare gleder deg til å bli ferdig, hvor jobben bare er penger som lar deg gjøre det du egentlig vil på fritiden. Finn en jobb og en løsning som gjør at du kan trives så godt på jobben, at du aldri vil forlate den. For tross alt lever vi et ganske kort liv, sørg for at du elsker mest mulig av det.

Jeg hadde ekstra lyst til å fortelle Rudolf sin historie igjennom bilder og litt tekst fordi jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg utdannet meg til fotograf i en alder av 28 år, mange mente det var litt sent til å begynne på en utdannelse. Men det valget gjorde at jeg fant det jeg virkelig brant for, og det å gå på jobb gikk fra å være et pes, til å bli en glede jeg aldri klarte å legge i fra meg. Og slik er det fremdeles, 18 år senere.

I min hverdag som kommersiell fotograf er det alltid mye som styrer hva jeg produserer. Det er meninger om hvor mange bilder, hvilket format, hvilke farger, hvilke uttrykk, hva det skal kommunisere. Nå ville jeg bare løsrive meg helt for et lite prosjekt, gjøre akkurat det jeg ville. Og hva andre måtte mene om det, det kan jeg med god samvittighet gi fullstendig faen i.

Men jeg håper historien til Rudolf kan inspirere noen til å gjøre valg som gjør dem lykkelig i hverdagen. Ikke valgene som gir flott hus, dyr bil og størst hytte. Men valget som gir mest hverdagslykke. Kanskje blir dette en del av en serie, kanskje blir det en bok eller kanskje blir det med denne bloggposten. Den som lever får se. Raymond.

Fotograf er ikke det jeg jobber som, det er hvem jeg er.

Og det tror jeg du enklere forstår om du heter Rudolf Reiter Edvinsen.